Pengene eller Budskapet?
Historien om en Reklamekampanje Som Rystet Oslo
Når fokuset på en politisk kampanjes finansiering overskygger selve innholdet, hva forteller det oss om tilstanden for offentlig debatt? Saken om partiet FORs omstridte reklamer i hovedstaden reiser flere ubehagelige spørsmål.
Det er ikke hverdagskost at plakater på T-banen i Oslo skaper nasjonale overskrifter og utløser granskninger fra både Partilovnemnda og PSTs årvåkne blikk. Men så var det heller ikke en hvilken som helst kampanje som prydet (eller, for noen, skjemmet) hovedstadens kollektivårer i mai 2025. Det relativt ferske partiet Fred og Rettferdighet (FOR) hadde et budskap de ønsket å formidle, et budskap som åpenbart traff en nerve. Men i stedet for en bred diskusjon om det politiske innholdet, eksploderte debatten rundt én ting: penger. Hvem betalte for gildet? Og var dette et legitimt spørsmål, eller en effektiv avledningsmanøver for å slippe å forholde seg til et ubehagelig tema?
Historien om FORs reklamekampanje er mer enn bare en fortelling om et lite partis forsøk på å nå ut; det er et case-studie i hvordan offentlig diskurs formes, hvordan kontroversielle meninger møtes, og hvordan mekanismene for åpenhet og kontroll kan bli våpen i en politisk strid.
Partiet FOR: En Ny Stemme på Ytterkanten?
Partiet Fred og Rettferdighet (FOR) ble registrert i 2023 og posisjonerer seg som en kritisk røst i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Med partileder Marielle Leraand i spissen, har partiet markert seg med en klar motstand mot NATO-medlemskap og Norges militære og økonomiske støtte til Ukraina. Dette er standpunkter som utvilsomt plasserer dem et stykke unna den brede konsensusen på Stortinget og i de fleste etablerte medier. En annen profilert skikkelse tilknyttet partiet er Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, kjent for sin forskning og sine kommentarer om russisk utenrikspolitikk – kommentarer som også har gjort ham til en kontroversiell figur, anklaget av kritikere for å fremme russiske narrativer.
Partiets kjernesaker dreier seg om en omfordeling av ressurser fra det de anser som krigshissing og militær opprustning, til velferd og fredelige løsninger. Det er med dette bakteppet vi må forstå budskapet de ønsket å tapetsere Oslo med.
Reklamekampanjen: Et Rødt Rop i Bybildet
I midten av mai 2025 dukket de opp: signalrøde plakater med store, hvite bokstaver på T-banestasjoner og inne i vognene på Oslos T-banenett, samt på Oslo Sentralstasjon. Budskapet var ikke til å misforstå:
"NEI TIL 85 MILLIARDER TIL KRIG I UKRAINA"
"BRUK PENGENE VÅRE PÅ VELFERD – IKKE KRIG!"
Ifølge rapporter i media skal det ha vært snakk om opp mot 8600 slike plakater. En kampanje av et slikt omfang er en betydelig investering, spesielt for et nylig etablert parti utenfor Stortinget. Målet var åpenbart å skape blest og tvinge frem en debatt om Norges Ukraina-politikk, et tema som har vært preget av stor grad av enighet blant de etablerte partiene.
Fra Politisk Budskap til Finansielt Mysterium
Og blest ble det – men kanskje ikke helt slik FOR hadde sett for seg. Riktignok ble kampanjen lagt merke til, og mange reagerte på selve budskapet, både positivt og negativt. Men nesten umiddelbart skiftet medienes og politikernes hovedfokus fra hva FOR sa, til hvordan de hadde råd til å si det.
Spørsmålene begynte å svirre:
Listeprisen for en slik omfattende reklamekampanje hos JCDecaux, selskapet som håndterer reklameflatene for Sporveien, ble anslått til rundt 1,4 millioner kroner.
Samtidig viste offentlige registre at Partiet FOR kun hadde rapportert inn 50 000 kroner i økonomisk støtte.
Hvordan kunne et parti med såpass beskjedne, offisielt registrerte midler, finansiere en kampanje i millionklassen? Partileder Marielle Leraand og andre representanter for FOR var i starten svært tilbakeholdne med å oppgi detaljer om finansieringen, utover generelle forsikringer om at alt var i orden og at pengene kom fra norske givere. Denne hemmeligholdelsen, eller i beste fall mangelen på umiddelbar åpenhet, helte bensin på bålet.
Plutselig handlet ikke lenger debatten primært om Norges rolle i Ukraina-konflikten eller prioritering mellom forsvar og velferd. Den handlet om penger, om potensielt skjulte givere, og om mulig brudd på partiloven.
Myndighetene på Banen: Partilovnemnda og PST
Den store differansen mellom kampanjens antatte kostnad og partiets kjente midler førte raskt til at Partilovnemnda kom på banen. Dette er organet som skal føre tilsyn med at norske politiske partier overholder reglene for partifinansiering. Leder for Partilovnemnda, Ragna Aarli, bekreftet overfor flere medier at de hadde mottatt en rekke henvendelser om saken og ville undersøke finansieringen av FORs kampanje.
Norsk partilovgivning er streng på flere punkter:
Alle bidrag over en viss størrelse (for tiden 10 000 kroner i valgår) skal registreres og være offentlig tilgjengelige.
Det er forbud mot anonyme bidrag over denne grensen.
Det er forbud mot å motta økonomisk støtte fra utenlandske kilder (med unntak for norske statsborgere bosatt i utlandet under visse vilkår).
Aarli uttalte blant annet til NRK: "Vi vil ha åpenhet om partifinansieringen i Norge for å vite hvilke krefter vi stemmer på ved et politisk valg." Dersom det skulle vise seg at FOR hadde mottatt ulovlige bidrag, for eksempel fra utlandet, ville konsekvensen normalt være at pengene måtte tilbakebetales – en komplisert affære når kampanjen allerede er gjennomført.
Som om ikke det var nok, bekreftet også Politiets sikkerhetstjeneste (PST) overfor Dagens Næringsliv at de fulgte med på saken knyttet til partiets pengestøtte. PSTs interesse signaliserer at bekymringen stikker dypere enn bare formelle brudd på partiloven; den kan også handle om potensiell utilbørlig utenlandsk påvirkning av norsk politikk.
"Putin-Propaganda" og Revne Plakater
Parallelt med den offisielle granskningen, raste debatten i offentligheten. Anklagene mot FOR var krasse. Med partiets NATO-kritiske holdning og motstand mot Ukraina-støtte som bakteppe, tok det ikke lang tid før merkelapper som "Kremlin-propaganda" og "Putins løpegutter" begynte å florere, spesielt i sosiale medier, men også i mer etablerte kanaler. Enkelte mediekommentarer og politikere antydet at finansieringen kunne stamme fra russiske kilder som ønsket å destabilisere og splitte den vestlige enigheten om Ukraina.
Partileder Leraand avviste kontant slike påstander og understreket at pengene var norske. Glenn Diesen uttalte også til NRK at finansieringen kom fra Norge. Likevel hadde mistanken festet seg hos mange.
Den intense stemningen rundt kampanjen materialiserte seg også i fysiske handlinger. Flere av FORs plakater ble revet ned og kastet. En av dem som sto frem og fortalte at han hadde fjernet plakater, var Erik Schreiner Evans. Til NRK uttalte han:
"Jeg har tatt ned noen plakater fra dette såkalte fred- og rettferdighetspartiet. Plakatene gir støtte til en invasjonskrig. Og det er etter mitt syn reinspikka fascisme." Han kalte videre kampanjen for "russisk valgpåvirkning."
Partiet FOR på sin side fordømte hærverket og kalte det "systematisk, politisk motivert" og et tegn på et "demokratisk underskudd når kritiske stemmer forsøkes knebles." De varslet at de trolig ville anmelde forholdene.
Midt i dette kaoset, og med økende press, valgte JCDecaux, i samråd med FOR, å avslutte reklamekontrakten før tiden. Administrerende direktør i JCDecaux, Gisle Roness, uttalte til NRK at partiet ikke var fornøyd med at plakatene ble revet ned, og "med all støyen rundt tenkte vi at det var greit for alle parter å avslutte." Han informerte også om at partiet slapp å betale de siste 50 prosentene av kontraktsummen. For FOR var årsaken klar: Sporveien og JCDecaux hadde ikke klart å opprettholde kontrakten ved å beskytte plakatene mot hærverk.
Et Ekkokammer av Anklager? Dobbeltstandarder i Debatten
Her kommer vi til et kjernepunkt som ble løftet i den opprinnelige (lyd)analysen av denne saken: Opplevelsen av at mediedekningen og den offentlige reaksjonen ensidig fokuserte på finansieringskilden og de negative merkelappene, fremfor en reell diskusjon om FORs faktiske politiske standpunkt – uansett hvor kontroversielt det måtte være.
Det ble pekt på en mulig dobbeltstandard: Mens aktivister som rev ned plakater (en ulovlig handling i seg selv) ble møtt med en viss forståelse og deres handlinger nesten fremstilt som heroiske i kampen mot "propaganda", ble partiet som ytret en legitim (om enn upopulær) politisk mening, møtt med karakterdrap og mistenkeliggjøring av motiver basert på finansiering.
Er det slik at visse meninger er såpass utenfor det akseptable at de som fremmer dem, mister retten til en saklig behandling av sitt budskap? Og blir fokuset på finansiering i slike tilfeller et beleilig verktøy for å unngå en vanskelig debatt om selve sakens kjerne?
Demokratiet forutsetter en toleranse for ulike synspunkter, også de som utfordrer flertallet eller den rådende politikken. Hvis responsen på slike utfordringer primært blir å angripe budbringerens troverdighet gjennom finansieringsspørsmål eller ved å stemple dem med ladede begreper, risikerer man å kvele viktig debatt. Det er utvilsomt legitimt og nødvendig med åpenhet rundt finansiering av politisk aktivitet. Men balansen er hårfin. Når blir granskningen av pengene en effektiv måte å slippe unna granskningen av argumentene?
Er Dette Noe Nytt? Historiske Skygger
Fenomenet er neppe helt nytt. Gjennom historien har man sett eksempler på at politiske bevegelser eller partier som utfordrer etablissementet, møtes med mistenkeliggjøring rundt sine motiver og finanser. I USA er debatten om "dark money" og utenlandsk påvirkning i valgkamper et evigvarende tema. Også i Norge har det vært kontroverser knyttet til partifinansiering tidligere, selv om de kanskje ikke har hatt akkurat samme dynamikk som FOR-saken.
Det spesielle her er kombinasjonen av et svært betent geopolitisk bakteppe (Ukraina-krigen), et lite parti med et radikalt budskap, og en reklamekampanje som virket uforholdsmessig stor i forhold til partiets kjente ressurser. Dette skapte en "perfekt storm" der spørsmålet om finansiering fikk eksplosiv kraft.
Det er en legitim bekymring at skjulte økonomiske interesser kan kjøpe seg politisk innflytelse. Lovverket rundt partifinansiering er til for å motvirke dette. Samtidig er det også en bekymring hvis frykten for dette, eller den strategiske utnyttelsen av denne frykten, fører til at meningsmangfoldet innsnevres og at visse stemmer effektivt marginaliseres før deres argumenter i det hele tatt har blitt ordentlig vurdert.
Veien Videre: Ã…penhet, Ansvar og Debattklima
Saken om Partiet FORs reklamekampanje er ennå ikke avsluttet. Partilovnemnda vil fortsette sine undersøkelser, og resultatene av disse vil forhåpentligvis gi klarhet i finansieringsspørsmålet. Uansett utfall reiser saken flere viktige spørsmål som fortjener videre refleksjon:
Åpenhetens Pris: Hvordan sikrer vi nødvendig åpenhet om finansiering uten at det blir et verktøy for å kvele legitim politisk ytring, spesielt fra mindre aktører?
Medienes Rolle: Har mediene et ansvar for å balansere dekningen av finansieringskontroverser med en grundig behandling av de politiske budskapene som fremmes – uansett hvor kontroversielle de er?
Debattklimaet: Hvordan skaper vi et offentlig ordskifte der det er rom for å diskutere vanskelige og upopulære meninger på en saklig måte, uten at det umiddelbart tyr til demonisering eller avsporing?
Demokratisk Toleranse: Hvor går grensen for hvilke meninger som skal tolereres i det offentlige rom, og hvem definerer denne grensen? Skal handlinger som hærverk mot politiske ytringer møtes med stilltiende aksept hvis budskapet oppfattes som "feil"?
FOR-saken er et symptom på en større utfordring. I en stadig mer polarisert verden, der informasjonskriger og påvirkningsoperasjoner er reelle trusler, er det lett å ty til mistenksomhet og forenklede merkelapper. Men hvis vi i jakten på skjulte agendaer og urent trav glemmer å lytte til – og saklig argumentere mot – selve budskapene, kan demokratiet selv bli den største taperen.
Kanskje er det på tide å spørre seg: Er vi mer opptatt av hvem som betaler for musikken, enn av selve melodien som spilles – og hva den faktisk prøver å fortelle oss?